img
desember 2005
ma ti on to fr
1
2
3 4
5 6 7 8 9 10 11
12 13 14 15 16 17 18
19 20 21 22 23 24 25
26 27 28 29 30 31

Livet i en FN-leir

24.nov.2005 @ 12:21:47
Da FN skulle etablere leir og kontor her i Batagram tilbød det danske sivilforsvaret å stille med en full leir med alle fasiliteter. Det norske sivilforsvaret har gjort det samme andre steder. Leiren er et lite, avgrenset og bevoktet område i utkanten av byen. Den består av fire lange smale vintertelt, to for å sove og dusje, et for kantine, kjøkken og møterom og et for kontorer. I "sovesalen" er rommene adskilt med forheng, og det gir jo litt privatliv for innsyn, men lite for lyd… Rommet mitt er 1,5x 2 meter, og alle tingene bare ligger utover gulvet. Feltsengen som fulgte med har fått to ny innkjøpte madrasser fra markedet, så nå er det som prinsessen på erten og hodet er blitt helt braJ

Folk kommer og reiser herfra hele tiden, så det er mye nytt. Jeg begrenser det litt ved å forholde meg til dem som er her litt over tid, og prøver å bidra til fellesskapet ved å være blid og positiv. Jeg ser allerede hvor utrolig mye holdning har å si. Jeg har fått et supert forhold både til teamet i UNHCR, til andre i FN, til offiserer i den pakistanske hæren og til folk fra organisasjonene. Det gjør livet så mye bedre når forholdene rundt kan være tøffe. Dessverre er det litt få kvinner her, bare to stykker igjen nå av totalt 30, så det er litt trist, men jeg har alltid trivdes sammen med gutta, så det går bra.

I kontor-teltet er det kjøpt inn noen bord og stoler, hvor UNHCR har en liten pult. For tiden har vi en pult og en bærbar PC på deling på fem personer, det er alt. Det finnes ikke penner, ikke stiftemaskin - ingenting. Den lille pulten er en eneste haug papirer. Vi trenger sårt noen permer, en hullemaskin og litt annet for å organisere oss litt! Gleden var stor da det ankom en eske fra det andre feltkontoret med tingene vi hadde bestilt, men det var vel ikke akkurat 15 notisbøker og fem søppelkasser til vår lille pult vi trengte…. Internett-tilgangen er ikke særlig god, selv om WFP (verdens matvareprogram) har koblet alle maskiner til fastlinjer (fra Telenor Pakistan!) går det for sakte. Forhåpentligvis får vi snart vår egen Bgan og kan sende det viktigste via satellitt. Gjennom WFP har vi tilgang på skriver, og ikke minst god support fra WFPs datamann, Gunal, som satte opp det hele på to dager før vi andre rykket inn. Litt trange arbeidsforhold med andre ord, men det viktigste er at vi har tre biler slik at vi kan fordele arbeidet ute i felt.

Det er hyggelig med "danske drenge" som styrer campen og gir oss dansk rugbrød. Nå har vi fått inn en lokal chef, og det er fin fint, men de som kjenner meg kan vel se for seg Elins glede ved oppdagelsen av det dejlige danske pålegg med tynne sjokoladeskiver!! Nå og da viser de South Park med prosjektor, og akkurat nå kan jeg høre latterbrøl fra en del karer i det andre teltet, det er hyggeligJ

Jeg hadde vel ikke sett for meg at jeg skulle tilbringe tre vintermåneder i telt, men foreløpig går det fint. Det eneste kjipe er utedoen. Det var én ting med små avlukker med astronaut-øvelser med en pose nr 1 og en pose nr 2. Det er mye verre med ferdig konstruerte hull i gulvet, og ikke minst at de er i området hvor vaktene og alle sjåførene oppholder seg.

I Pakistan skal ikke kvinner eksponeres på vei til toalettet, men her blir vi to kvinner som er igjen, stirret på. Det er ubehagelig, men men, vi får se om vi kan få gjort noe med det i morgen. Nå skal jeg kose meg i "prinsessen på erten-sengen" min, og jeg skal nok sove godt selv om folk snakker i mobilen på ymse språk og edderkoppene fyker rundt på gulvet. De er forresten ganske små, og dagene er intense, så sov godt!

Elin

Barnas lekeplass - en stor oppmuntring for barn og voksne

23.nov.2005 @ 04:14:39
I dag har jeg hatt et fantastisk møte med de viktigste personene for dette områdets fremtid, nemlig barna. Utenfor en skole oppdaget jeg en av de 100 lekeplassene Save the Children (Redd Barna) setter opp i området. Det er viktig for barna at de så fort som mulig kommer tilbake til en normal hverdag, og at de har "lunger" i hverdagen uten bekymring og angst for fremtiden. Skolen har ikke startet opp igjen ennå, for skolebygningen er usikker, og lærerne kan være omkommet eller opptatt med å ta vare på sin familie. På Redd Barnas lekeplass var det tegnesaker og ulike typer ballspill. Typisk nok lekte guttene med ball, mens jentene tegnet. Jeg hadde planer om å bevege meg ubemerket rundt en stund, men den gikk nok ikke...

Det er fantastisk godt å se at barna løper smilende rundt og leker! Jeg vet jo godt at de bærer på vonde opplevelser, og mye angst for et nytt jordskjelv… Jeg begynte å kaste litt ball med en liten kar, og det gjorde ham utrolig stolt. Etterpå gikk jeg nok litt utover vanlig ettikette for hva en kvinne skal gjøre, ved å spille volleyball med de litt større gutta. Det er vel ikke helt dagligdags at kvinnelige, internasjonale FN-ansatte - i pakistanske klær - spiller volleyball med barna, men det bryr jeg meg ikke om - det var storveis! Det morsomste av alt var kanskje at etter en stund begynte jentene også å spille ball, og de synes det var stas og lo høylyttJ

Etterpå satt vi på bakken og så på tegningene de hadde laget, pekte og lærte hverandre ord på engelsk, urdu og pashto. Snart var hele den provisoriske plast-duken på bakken fylt med sikkert 50 barn. Jeg skrev navnet mitt, og de lærte meg å skrive det på urdu. Dessverre kan jeg ikke skive det her, men papiret jeg fikk med er nå klistret over hele PC'en min. Selv om jeg gjerne skulle snakket mer med barna, er ikke språk så viktig likevel. Med litt hjelp fra læreren med oversettelse fortalte jeg dem eventyret om "De tre bukkene bruse". Og selv de kanskje ikke forsto så mye av hva jeg sa, så forsto de etter smilene og støynivået å dømme, godt tip, tap, tip, tap i ulike toneleier, og ikke minst trollets skumle fremfær.

Det gjorde virkelig godt å se hvor glade og ubekymrede barna var mens de lekte. Bekymringen for at mange av dem ikke har gode nok klær og sko til vinteren har jeg fortsatt, og de forteller selv at de er redde for å være inne eller begynner å gråte når det buldrer. Likevel er den styrke og tilpassingsevne barna selv viser imponerende og gir håp for fremtiden.

Elin


De sterke kvinnene

22.nov.2005 @ 17:04:10
I dag har det vært en fin dag! Egentlig skulle jeg tilbragt dagen på kontoret, men i stedet ble det tur til et lokalt sykehus for å snakke med en gruppe kvinner som jobber med forebyggende helse i de små landsbyene rundt omkring.


Jeg reiste med et team fra WHO (verdens helseorganisasjon) som straks ble tatt med på den offisielle visningsrunden. Da er det fint for en gang skyld å være litt uavhengig, og siden vi var inne på sykehusområdet, kunne jeg bare tasse litt rundt for meg selv. Det tok ikke lang tid før jeg ble invitert inn i et hus på te. Det kan man bare ikke si nei til. Det er en del av skikken her, og de vil så gjerne vise frem. Tydeligvis hadde jeg med uante fakter takket nei til te, så denne gangen ble jeg servert vann. De vil så gjerne servere noe, og vannet så rent ut der det ble servert i et flott tinnkrus, så jeg tok sjansen på at det vil gå bra. Ingen i huset snakket mer enn et par ord engelsk, men det går bra likevel med peking og nikkingJ


Møtet ble holdt sammen med mine mannlige kollegaer, og de rundt 30 kvinnene var derfor mer tildekket enn jeg er vant til, og skjulte også ansiktet. Disse kvinnene er i en vanskelig situasjon og møter store utfordringer, likevel viser de stor styrke ved å reise rundt i sine lokalsamfunn for å lære andre kvinner om forebyggende helsearbeid. Jeg ble også veldig imponert over hvor klare og frittalende kvinnene var. Jeg er ganske sikker på at den informasjonen jeg får fra dem er balansert, og ikke minst basert på virkelige behov for de svakeste. De menn vi møter er stort sett lederne av lokalsamfunn som i fordelingen av forsyninger kan være influert av politikk og generelle maktstrukturer. Når jeg spurte kvinnene om de følte at hjelpen til nå var rettferdig fordelt, svarte de kraftig og samstemt nei. Øynene bak sjalene lyste av et engasjement jeg sjelden har sett, og som påvirket meg veldig.


Den offisielle veien for bistanden går gjennom de etablerte samfunnsstrukturer, hæren og lokale ledere. De gjør en kjempejobb, det er viktig å bruke lokale strukturer, og den internasjonale hjelpen er helt avhengig av dette. Det er likevel vanskelig å se bort de eksisterende maktstrukturer. Kvinnene ser i større grad behovene i den enkelte familie. Jeg vet hvem som skulle stå for distribusjon av forsyninger hvis jeg fikk velge.


Kvinnene fortalte at de fortsatt er redde etter skjelvet, og at barna er særlig engstelige. Bare noen løper over bakken så de hører det og kjenner bevegelse, begynner de små barna å gråte og rope på moren sin. Jeg forklarte om jordskjelv og at all statistikk sier at det store skjelvet kommer først. Det er svært liten sjanse for et nytt stort skjelv nå, og etterskjelvene vil gradvis avta og forvinne. Jeg forklarte også at det er viktig for barna at noen prater med dem om hva som har skjedd, og forklarer så godt som mulig. Åpenhet og kunnskap kan være nok til at mange barn slipper angsten, og kan leve videre uten frykt. Dette ba jeg dem også fortelle i samfunnene der de arbeider. En liten ting som kan være viktig for mange barn blir på en så enkel måte brakt ut til så mange kvinner som er vanskelig tilgjengelig for oss. Disse kvinnene er svært viktige for kommunikasjon og informasjon til og fra kvinnene som tar hånd om familiene i samfunnet her. Til tross for store utfordringer for arbeidende kvinner gjør de en fantastisk jobb!

Elin

Vel framme i jordskjelvområdet

16.nov.2005 @ 00:10:50
Heisan!
Jeg er vel fremme i et sted som heter Batagram, nord vest for Islamabad. Det er i inngangen til de store fjellomradene i Kashmir. Det er fantastisk flott her, norske fjell blir småtasser i forhold. Det er en topp rett i nærheten av der jeg fløy inn (med helikopter:) som er over 8000 meter! Jeg er nær senteret av jordskjelvet og ødeleggelsene er store rundt her. Stedet huser noen tusen mennesker, men vi får ikke gå ut, så jeg har bare kjørt gjennom. Heldigvis er leiren OK - selv om det er telt. Det danske sivilforvaret har en gruppe her som huser en liten telt camp,og lager dansk(!) mat til oss. Teltene er oppvarmet, sa stort sett går det bra, selv jeg nok må si at jeg fryser en del innimellom (på føttene for eksempel!) Regnet og snøen har ikke satt inn enna, men da blir det nok ikke like hyggelig i leiren. Likevel er det tusen ganger bedre enn leirene for jordskjelvofrene....
Det er den pakistanske hæren som har ansvar for leirene og distribusjon av telt, mat, tepper, kjøkkenutstyr etc, men de får råd og forsyninger av FN og andre organisasjoner. Hæren gjor en kjempejobb, de er utrolig flinke og viser befolkningen stor medfølelse og respekt. De har stor kapasitet, men bruker også Pakistan 80% av sine ressurser på forsvaret. I leirene er folk godt forsynte og de fungerer bra. Vi er mer bekymret for dem som har telt pa gårdsplassen eller nær huset. Særlig i de landsbyene som ligger oppe i fjellet her. Jeg har ikke vært så langt innover ennå, men allerede nå ser jeg at folk virkelig bor der ingen skulle tro at nokon kunne bu. På fjelltopper innover her ligger det landsbyer der halvparten av husene er rast ned i elva hundrevis av meter under. Her om dagen besøkte vi en landby et stykke utenfor byen her. Halve byen er jevnet med jorda, og resten er svært usikker. Ingen i befolkningen tør å sove inne i husene sine. I landsbyen møtte vi en 25 år gammel mann som hadde gått 5 km ned til elva for å hente vann. Han tok oss med til huset sitt. Der viste han oss hvordan taket var rast ned over moren som satt ved ilden og lagde mat. Hun døde. Mannen var en sterkt religiøs og alvorlig mann, og mens han fortalte om moren var øynene fulle av tarer. Det var sterkt. Mens vi var i det sammenraste huset buldret det kraftig i et etterskjelv, så vi flyttet oss fort ut. Familien vil ikke forlate huset fordi de er redd for eiendelene sine, hvor de fleste fortsatt er innestengt i huset, derfor har de plassert et telt i nærheten. Han viste oss teltet der han nå bor med hele sin familie pa 10. Det er bare et sommertelt, ingen bunn, de hadde ingen plastikk til å dekke til, men brukte tepper fra huset. Teltet inneholdt også et provisorisk kjøkken. Dette er en av de tingene vi er redde for. Ild inne i teltene har allerede tatt livet av flere barn i brann og røykforgiftning. Faren var skadet, men hadde bare fått legeettersyn en gang og var sengeliggende. Mange av de voksne så redde og fortvilte ut. Barna sprang heldigvis rundt og smilte. Da de fikk se seg selv på bilde med digitalkameraet tror jeg de hadde fått sin opplevelse for hele uka. Barna er veldig kontaktsøkende og utrolig søte! Dessverre har de fleste ikke fått med seg verken ekstra klar eller sko til barna. Jeg er bekymret for hvordan det skal gå når kulde og vinter setter inn for alvor....
Stort sett har jeg det bare bra, det er litt vanskelig med så mye nye folk hele tiden og så lite privatliv, men vi får se hvordan ting barker ivei. Det er veldig mye hygelige folk her da:) Akkurat i dag er jeg i leiren fordi jeg har hatt mye hodepine etter jeg kom, og i dag er den helt crazy. Da er det ikke like gøy å vare langt hjemmefra... Håper vi finner ut av det, tror ikke det er hoyden (1200m), og jeg drikker nok, men kanskje noe allergi.
Kontoret er en pult og en PC delt pa fire, ingenting annet, ikke engang penner og papir. Internett er foreløpig via satelitt, så mailer blir det mer av etter hvert.
Håper alt er bra med dere hjemme:)
Klem fra Elin

Første innlegg

15.nov.2005 @ 23:58:21
Velkommen til bloggen til Elin Saga Kjørholt.

Jeg skal jobbe for UNHCR (FN-byrået for flyktninger) i 3 mnd jordskjelvområdet i Pakistan. Jeg er veldig spent, og veldig ydmyk, for hva jeg skal være med på. Situasjonen er svært vanskelig, over 20% har fortsatt ikke blitt nådd med hjelpearbeidet og det begynner å bli skikkelig kaldt. Det er viktig å få frem hjelp til de minst fremkommelige stedene nå før snøen kommer, slik at de i alle fall har telt, tepper, varmt tøy og mat. Bare den utfordringen er enorm, og overalt venter også andre i desperasjon for å skaffe familien mat og husly. Erfaringsmessig er heller ikke vinterisolerte telt nok, de vil ikke holde flere meter snø, så man må få til en midlertidig gjennoppbygging av bygninger. Det er fortsatt etterskjelv, og det raser stadig i fjellsidene. Terrenget er svært ufremkommelig, enkelte steder må de klatre for å komme frem. På møtet i UD fortalte Solheim at de hadde opplevd hjelpeaksjonen som bedre koordinert enn noen tidligere, men at det er stor mangel på ressurser.
Håper vi kan gjøre en forskjell noen av menneskene som er utsatt. Slik det ser ut foreløpig skal jeg jobbe på et field office i Mansehra som ligger nord for Islamabad, i inngangen til Kashmir. Dette kontoret har foreløpig ansvar for 20 leire. Jeg skal arbeide som Community Services Offiser, hvilket innebærer at jeg skal jobbe for at de særskilte behovene hos de svakeste gruppene i samfunnet blir ivaretatt; barn, eldre, kvinner og funksjonshemmede. Jeg skal i den sammenheng ha ansvar for trening av lokal stab, hæren etc i å se disse gruppenes særskilte behov. FN har en koordinerende rolle, min oppgave blir å sørge for kartlegginger, der befolkningen selv blir hørt med sine behov, og prioriteringer. Utfra dette skal det utformes prosjekter for gjennomføring, som utføres av andre parterorganisasjoner. Monitorering av prosjektne er også en viktig del. Prosjektene kan gå ut på alt fra næringsnivået hos barna, gjenforening av familier, beskyttelse for barn som er alene, at det etableres bad- og toalettfasiliteter som også er trygge å gå til for kvinner og barn, til enkle psykososiale tilbud for å normalisere hverdagen så mye og så fort som mulig.

Jeg er forberedt på at det kommer til å bli beintøft, men også lærerikt og givende.

Pass på dere selv, og alle deres, til vi sees igjen på nyåret!
Elin




hits