img
januar 2006
ma ti on to fr
1
2 3 4 5
6
7 8
9 10 11 12 13 14 15
16 17 18 19 20 21 22
23 24 25 26 27 28 29
30 31

Bana - porten til fjellene

06.jan.2006 @ 18:17:45
Alt internasjonalt hjelpearbeid er avhengig av kartlegginger av de hjelpetrengendes behov. Dette er nødvendig for å planlegge og koordinere hvordan det humanitære samfunnet best kan bistå i en gitt situasjon. Etter jordskjelvet har det vært en stadig utfordring å kartlegge situasjonen i de utilgjengelige fjellområdene. Hvor mye kapasitet vi skal bygge til folk som kommer ned, og hva kreves særskilt av leire for menneskene som lever i denne kulturen? Eller velger folk å bli værende i de ødelagte hjemmene sine i fjellene, og hvilke behov vil de da ha i vinter? Det humanitære samfunnet her har stor mangel på kvinner, særlig kvinner som snakker det lokale språket, pashto. UNHCR har vært flinke på det området, og for å sikre at noen snakker med kvinnene også, er Tahira og jeg med på kartlegging i fjellområdene.

Bana er en landsby i fjellområdet Allai i Battagram district. Tre store dalfører komme ned hit, derfor er hjelpearbeidet til fjellene sentrert her. Veien dit klatrer i fjellsiden over et pass og ned på andre siden. Det er den heftigste og mest fantastiske kjøreturen jeg noen gang har hatt! Veien kan best betegnes som en liten grusvei, og hele veien er det jordras. Noen steder kan ikke bilene passere hverandre, og det var mye rygging ute på kantene… Stort sett er det hundrevis av meter ned. Jeg følte meg aldri utrygg egentlig, men nå er veien stengt for FN-kjøretøy. Mange er veldig frustrert på sikkerhetsfolkene som stenger veien for oss. Organisasjonene bruker veien hele tiden, lastebilene med forsyninger også, men de er jo et kapittel for seg her… Det som er sikkert er at veien kommer til å bli stengt i vinter, og da er det bare godt vær og helikopter som forbinder Bana med resten av verden. Derfor er det ekstremt viktig å få opp så mye forsyninger som mulig mens veien ennå er åpen.

Når man kommer til Bana får man en helt annen følelse av emergency enn nede i "lavlannet" som vi kaller Battagram (likevel 1100 moh). Det er hektisk aktivitet fra militæret og organisasjonene med distribusjon, og sykehusene har full aktivitet i telt og bak skjermbrett. Mange mennesker kommer daglig ned hit for hjelp, men dessverre ser jeg ingen kvinner og få barn. Jeg tror ikke de får komme ned. Dessuten vil ikke kvinnene bli tillatt og behandles av mannlige leger. Og hva med kvinnenes klær og sanitærutstyr som er begravet i husene? Jeg tror ikke noen menn her spør etter utstyr til kvinnene sine, og ikke varme klær til barna heller. Fra før vet vi at bare menn har vintertøy.

Vi er bekymret for folket i fjellene. Jeg er ekstra bekymret for de mest utsatte - kvinnene og barna…


Møte med fjellfolket

06.jan.2006 @ 18:16:26
Under kartleggingsturen til Bana kjørte vi den ene av de tre dalene til enden, til vi kom til det lille avsidesliggende stedet Gangwald. Det var bare noen få hus der, men likevel sa de det bodde 20 000 mennesker der. Folk lever langt, langt oppover i fjellsidene. Da vi kjørte på den utrolig smale veien oppover i dalen, så vi overalt folk med tunge bører, ned til Bana med syke og skadede, tilbake med forsyninger med mat, telt og verktøy. Alle husene vi så var rast sammen. Man kan bare tenke seg hva som skjuler seg der inne. I Gangwald er det eneste stedet her jeg har sett en kirkegård med en hel gruppe ferske graver.

Folk hadde laget seg husly ved å sette bølgeblikk mot hverandre som et telt. Folk er ikke vant til å bo sammen, så det var ingen leir. Kvinnene skal ikke eksponeres, så hver familie vil bo for seg selv. Tahira og jeg besøkte en familie spesielt, og selv om de ikke har mye er gjestfriheten utrolig stor. De ga oss av frukten de hadde, og stekte popkorn til oss, og selv om det er aldri så lite lurt å spise der, går det jo bare ikke an å si nei. Forholdene var stakkarslige. Klærne skitne, slitte og ofte flere størrelser for store eller for små. Verken voksne eller barn hadde vasket seg på svært lenge, det fantes verken latriner eller noe sted å vaske seg. Det er nok slett ikke umulig at det var her Elin fikk lopper, når jeg tar barna på fanget uansett; hva kan man forvente? Dyra tråkker rundt husene, og det er møkk overalt. De vet rett og slett ikke bedre. Risiko er ukjent, jeg tror det handler om å overleve. Mens jeg får hjertet i halsen, er det ingen som reagerer når toåringen løper rundt med en kniv, eller når treåringen som passer ettåringen vandrer rundt med babyen på armen ute på kantene… Likevel tror jeg nok ikke situasjonen var så mye annerledes enn før. Husværet er nok dårligere, og det er utfordringen for vinteren! Dette er tøffe folk, og kanskje kan nok de voksne vurdere seg sterke nok til å overleve kulda, men barn er barn og de tåler mindre.

Familien fortalte at de som har penger allerede hadde reist, en del ventet på at avlingen skulle bli ferdig og ville reise etter det. De som kom til å bli igjen var de mest ressurssvake av alle, kanskje mer enn halvparten. Det ryktes også at de store landlordene er redde for å miste sine "husmenn", og at de nekter folk å reise ved å si at de ikke får komme tilbake til jorda si. En stor utfordring er det også at folk ikke vil reise fra dyra sine. Det er deres livsforsikring.

Kanskje kommer de eldre, kvinnene og barna ned, og de sterkeste mennene kan være igjen og passe jorda, eiendelene og husdyra. Problemet er at kvinnene skal være beskyttet. Familien uttrykte at et liv i en leir tett på andre mennesker, med lite privatliv, ikke er noe alternativ for dem. Det betyr antakelig at de blir værende hvor de er, de små barna også. Lenger nede i dalen ble en baby brakt ned til det mobile legeteamet. Den hadde alvorlig lungebetennelse og måtte til sykehus for å overleve. Likevel valgte faren å ta den med tilbake. Trolig døde babyen samme natt. Det er livets harde realitet her. Vi kan ikke bestemme over livene deres. Vi gir de råd vi kan, men de må ta sine avgjørelser selv.

Bryllup i Battagram Maidan camp

06.jan.2006 @ 18:15:41
Livet i en leir blir etter hvert som livet ellers, man får skole og moské, utendørs barberer, marked og bakeri. En av de første tingene man gjorde for å starte opp det normale livet var å gi folk ressurser til å arrangere bryllup. Litt glede og normale tradisjoner i hverdagen.

Dagen etter den skjebnesvangre brannen i Battagram camp 19. november var det tid for bryllup. Som en av få kvinner ble jeg den heldig utvalgte til å representere FN ved den store begivenheten. Major Faroq lovet at det kom til å bli satt svært pris på, og at alle i kvinneteltet kom til å synge og danse. Så jeg gikk dit med friskt mot, til tross for at jeg ikke liker å representere tenkte jeg at det ville bli en fin opplevelse å få være sammen med kvinnene. Et tradisjonelt bryllup fra fjellområdene i Pakistan. Dessverre var ikke Tahira her så jeg hadde ingen til å oversette, men jeg tenkte at det fikk vel gå greit.

Det første jeg ser et flott pyntet telt, dog svært lite privat, der alle i leiren vet at det unge paret skal tilbringe sin første tid sammen. Det neste er brudgommen, en forvirret og nervøs ung mann i all viraken, med stor fargerik pynt rundt halsen. På vei mot kvinneteltet, der bruden og kvinnene i hennes familie venter, hører jeg tydelige gråtelyder. Innen jeg har kommet frem innser jeg at det er et helt gråtekor der inne. Når jeg kommer inn stilner koret, bortsett fra bruden. Hun er godt pakket inn, så jeg kan ikke se henne. De har fortalt meg at hun er 19 år, men det ville de jo ha sagt til meg uansett. Det eneste som er tydelig for meg er at hun er skrekkslagen for å forlate familien sin. Hun hulker hele tiden mens jeg er der inne… Etter et kvarter uten å kunne si noe må jeg bare gi opp å få kontakt.

Seremonien for mennene fortsetter utenfor med sang og noe jeg tror er bønn. Til slutt hentes jenta ut og godt bortgjemt inne i en slags pyntet bærestol, bæres hun opp til det pyntede teltet. Der inne er det en slags seremoni for henne, hvor hun overleveres fra mennene i sin familie til mennene i sin nye familie. Jeg er den eneste som ser denne seremonien, og en stund får vi to være alene. Når jeg har sittet og ventet litt tar hun meg i hånden, og tar imot pengegaven vi har samlet inn. Jeg synes synd på jenta, men en trøst er jo at brudgommen så snill ut og var nesten like redd som henne. Håper de passer godt på hverandre!

Julaften - og den egentlige julaften

06.jan.2006 @ 18:14:54
Det er julaften i dag, 4. januar. Endelig er det tid for en liten pause i Islamabad, og det beste av alt er at julepakken fra Norge har blitt lokalisert i de mørke kroker på UNHCR-kontoret. Pakken kom til hotellrommet for et par timer siden, seriøst krøstet, men jeg måtte gå å kikke litt på den før jeg åpnet opp… Nå er jeg bare så glad og stolt!

Visst hadde vi julaften i Battagram også! Vi forsøkte å få til en jul for alle, så alle skulle ha det hyggelig. Julaften var nok preget av Skandinavia; i en dansk leir, med en frivillig dansk kokk til kalkunen, ivrig dansk mannskap til å hente og pynte juletreet, og en minst like ivrig norsk jente til å hjelpe til :) Jeg tror alle hadde en riktig fin kveld. 1. juledag var det offisiell julemiddag med alle samarbeidspartnere, og alle var med for å feire vår tradisjon.

Egentlig har jeg ikke savnet juleforberedelsene hjemme i det hele tatt. Alt styret og stresset for å bruke uhorvelige mengder penger på ting vi overhodet ikke trenger, all drikkingen og spisingen til vi ligger flate. Stille adventstund en søndag ettermiddag har jeg derimot tenkt på.

Men min julaften er i dag. Pakken er åpnet, og utover gulvet ligger alt jeg har ønsket meg og mer til. De ekstra fjellstøvlene jeg har ventet sånn på blir allerede prøve-gått inne, ennå de er sikkert minst åtte år gamle… Her er leverposteien, knekkebrødet og smøreosten jeg har spurt etter. Her er spekeskinka og julegodteriet, julehefter og nye bøker, julekaker - og for de minste - den årlige julestrømpa fra mamma..! Så nær har ikke Norge vært siden jeg dro hjemmefra for mer enn åtte uker siden.

Det beste av alt er likevel alle hilsenene som følger med; meldingene og bekreftelsene på alle som tenker på meg. Jeg er rørt og veldig, veldig stolt over å ha så omsorgsfull familie, så gode venner og så flotte kolleger. Tusen, tusen takk for alt i esken, alle hilsener og varme tanker, til de som fikk være med i esken og de som ikke kom med, de spesielle hilsene fra jentene på julefrokosten, gutta ved bålet i skogen og til alle andre telefoner og mail jeg har fått i julen! Jeg er veldig glad og fryktelig stolt :) Fortsatt har jeg den lille pakken hjemmefra igjen. Den skal jeg spare til jeg legger meg i kveld, for i år er 4. januar julaften, selv alene på et hotellrom i Islamabad er det stas - Elins julaften!

Tilbake til jordskjelvet

06.jan.2006 @ 18:13:38
29.12.2005

Jeg har kanskje lurt dere til å tro at jeg er i Kashmir, for det var jo det jeg først ble fortalt at jeg skulle. I stedet for nordøst i Kashmir er jeg i nordvest, i provinsen NWFP (North West Frontier Province). Battagram er i inngangen til de store fjellområdene, i nord ligger Himalaya og Kina, i vest Afghanistan.

Naturen er preget av massive fjell, og daler på daler som skaper fantastiske bølger i landskapet. Det ligner mye på fjellene i Afghanistan, som mange sikkert har sett reportasjer fra, men her er det grønnere og man ser Himalayas hvite topper. I dalen renner elva Indus med sitt grønne vann fra breene og med sine hvite sandbanker av sedimenter - det er fantastisk vakkert!

I NWFP bor pashto-folk, og området er preget av samme kultur som i Afghanistan med stammer, landlords og streng muslimsk tradisjon. Slik jeg har forstått det har pashto-folket tre grunnleggende verdier; gjestfrihet, hevn og beskyttelse. Som internasjonale hjelpearbeidere opplever vi gjestfriheten i stort monn.

Fjellområdene her er svært lite utviklet og kan enklest sammenliknes med Europa for hundrevis av år siden. Jordbruket er svært primitivt, og folk bor på de utroligste steder, kun med tilgang på det de selv kan skaffe. Husene er stort sett av leire, noe gjorde at nærmere 90% fikk hjemmene sine ødelagt av jordskjelvet. Flesteparten av befolkningen har ikke tilgang på verken rennende vann, latriner, elektrisitet eller grunnleggende tjenester som helse og utdanning. 90% av befolkningen har aldri gått på skole. Mange har ikke en gang vært nede i de tettere befolkede områdene. Det er lite hygiene og store helseutfordringer.

Den strenge muslimske tradisjonen her gjør at kvinnene lever svært beskyttet og lukket fra samfunnet. Jentene giftes bort allerede fra de er 10-12 år, gjennomsnittsfamilien er på 5-6 barn, men de føder helt sikkert flere. Man ser sjelden kvinner ute i samfunnet. Når de er ute er de godt tildekket, ofte med burka, og likevel sitter de blant steinene i veikanten - med ryggen til. Det gjør mer og mer vondt å se på for hver dag jeg er her…

Det er tøffe arbeidsvilkår for en frigjort menneskerettighets jurist fra Norge. Det er viktig å huske at vi er her på korttids nødhjelpsoppdrag; vi er ikke her for å forandre dette samfunnet. Langsiktig utviklingsarbeid er noe annet. Kanskje ønsker pakistanske myndigheter dette. Det er godt å vite at Save the Children ønsker å satse på å nå barna med utdanning også når de forlater leirene og drar tilbake til fjellene. Ved å oppfylle barns rett til utdanning gir vi dem også grunnlag for selv å velge sin egen utvikling.

Elin


hits