img
januar 2006
ma ti on to fr
1
2 3 4 5
6
7 8
9 10 11 12 13 14 15
16 17 18 19 20 21 22
23 24 25 26 27 28 29
30 31

Bana - porten til fjellene

06.jan.2006 @ 18:17:45
Alt internasjonalt hjelpearbeid er avhengig av kartlegginger av de hjelpetrengendes behov. Dette er nødvendig for å planlegge og koordinere hvordan det humanitære samfunnet best kan bistå i en gitt situasjon. Etter jordskjelvet har det vært en stadig utfordring å kartlegge situasjonen i de utilgjengelige fjellområdene. Hvor mye kapasitet vi skal bygge til folk som kommer ned, og hva kreves særskilt av leire for menneskene som lever i denne kulturen? Eller velger folk å bli værende i de ødelagte hjemmene sine i fjellene, og hvilke behov vil de da ha i vinter? Det humanitære samfunnet her har stor mangel på kvinner, særlig kvinner som snakker det lokale språket, pashto. UNHCR har vært flinke på det området, og for å sikre at noen snakker med kvinnene også, er Tahira og jeg med på kartlegging i fjellområdene.

Bana er en landsby i fjellområdet Allai i Battagram district. Tre store dalfører komme ned hit, derfor er hjelpearbeidet til fjellene sentrert her. Veien dit klatrer i fjellsiden over et pass og ned på andre siden. Det er den heftigste og mest fantastiske kjøreturen jeg noen gang har hatt! Veien kan best betegnes som en liten grusvei, og hele veien er det jordras. Noen steder kan ikke bilene passere hverandre, og det var mye rygging ute på kantene… Stort sett er det hundrevis av meter ned. Jeg følte meg aldri utrygg egentlig, men nå er veien stengt for FN-kjøretøy. Mange er veldig frustrert på sikkerhetsfolkene som stenger veien for oss. Organisasjonene bruker veien hele tiden, lastebilene med forsyninger også, men de er jo et kapittel for seg her… Det som er sikkert er at veien kommer til å bli stengt i vinter, og da er det bare godt vær og helikopter som forbinder Bana med resten av verden. Derfor er det ekstremt viktig å få opp så mye forsyninger som mulig mens veien ennå er åpen.

Når man kommer til Bana får man en helt annen følelse av emergency enn nede i "lavlannet" som vi kaller Battagram (likevel 1100 moh). Det er hektisk aktivitet fra militæret og organisasjonene med distribusjon, og sykehusene har full aktivitet i telt og bak skjermbrett. Mange mennesker kommer daglig ned hit for hjelp, men dessverre ser jeg ingen kvinner og få barn. Jeg tror ikke de får komme ned. Dessuten vil ikke kvinnene bli tillatt og behandles av mannlige leger. Og hva med kvinnenes klær og sanitærutstyr som er begravet i husene? Jeg tror ikke noen menn her spør etter utstyr til kvinnene sine, og ikke varme klær til barna heller. Fra før vet vi at bare menn har vintertøy.

Vi er bekymret for folket i fjellene. Jeg er ekstra bekymret for de mest utsatte - kvinnene og barna…


Møte med fjellfolket

06.jan.2006 @ 18:16:26
Under kartleggingsturen til Bana kjørte vi den ene av de tre dalene til enden, til vi kom til det lille avsidesliggende stedet Gangwald. Det var bare noen få hus der, men likevel sa de det bodde 20 000 mennesker der. Folk lever langt, langt oppover i fjellsidene. Da vi kjørte på den utrolig smale veien oppover i dalen, så vi overalt folk med tunge bører, ned til Bana med syke og skadede, tilbake med forsyninger med mat, telt og verktøy. Alle husene vi så var rast sammen. Man kan bare tenke seg hva som skjuler seg der inne. I Gangwald er det eneste stedet her jeg har sett en kirkegård med en hel gruppe ferske graver.

Folk hadde laget seg husly ved å sette bølgeblikk mot hverandre som et telt. Folk er ikke vant til å bo sammen, så det var ingen leir. Kvinnene skal ikke eksponeres, så hver familie vil bo for seg selv. Tahira og jeg besøkte en familie spesielt, og selv om de ikke har mye er gjestfriheten utrolig stor. De ga oss av frukten de hadde, og stekte popkorn til oss, og selv om det er aldri så lite lurt å spise der, går det jo bare ikke an å si nei. Forholdene var stakkarslige. Klærne skitne, slitte og ofte flere størrelser for store eller for små. Verken voksne eller barn hadde vasket seg på svært lenge, det fantes verken latriner eller noe sted å vaske seg. Det er nok slett ikke umulig at det var her Elin fikk lopper, når jeg tar barna på fanget uansett; hva kan man forvente? Dyra tråkker rundt husene, og det er møkk overalt. De vet rett og slett ikke bedre. Risiko er ukjent, jeg tror det handler om å overleve. Mens jeg får hjertet i halsen, er det ingen som reagerer når toåringen løper rundt med en kniv, eller når treåringen som passer ettåringen vandrer rundt med babyen på armen ute på kantene… Likevel tror jeg nok ikke situasjonen var så mye annerledes enn før. Husværet er nok dårligere, og det er utfordringen for vinteren! Dette er tøffe folk, og kanskje kan nok de voksne vurdere seg sterke nok til å overleve kulda, men barn er barn og de tåler mindre.

Familien fortalte at de som har penger allerede hadde reist, en del ventet på at avlingen skulle bli ferdig og ville reise etter det. De som kom til å bli igjen var de mest ressurssvake av alle, kanskje mer enn halvparten. Det ryktes også at de store landlordene er redde for å miste sine "husmenn", og at de nekter folk å reise ved å si at de ikke får komme tilbake til jorda si. En stor utfordring er det også at folk ikke vil reise fra dyra sine. Det er deres livsforsikring.

Kanskje kommer de eldre, kvinnene og barna ned, og de sterkeste mennene kan være igjen og passe jorda, eiendelene og husdyra. Problemet er at kvinnene skal være beskyttet. Familien uttrykte at et liv i en leir tett på andre mennesker, med lite privatliv, ikke er noe alternativ for dem. Det betyr antakelig at de blir værende hvor de er, de små barna også. Lenger nede i dalen ble en baby brakt ned til det mobile legeteamet. Den hadde alvorlig lungebetennelse og måtte til sykehus for å overleve. Likevel valgte faren å ta den med tilbake. Trolig døde babyen samme natt. Det er livets harde realitet her. Vi kan ikke bestemme over livene deres. Vi gir de råd vi kan, men de må ta sine avgjørelser selv.

Bryllup i Battagram Maidan camp

06.jan.2006 @ 18:15:41
Livet i en leir blir etter hvert som livet ellers, man får skole og moské, utendørs barberer, marked og bakeri. En av de første tingene man gjorde for å starte opp det normale livet var å gi folk ressurser til å arrangere bryllup. Litt glede og normale tradisjoner i hverdagen.

Dagen etter den skjebnesvangre brannen i Battagram camp 19. november var det tid for bryllup. Som en av få kvinner ble jeg den heldig utvalgte til å representere FN ved den store begivenheten. Major Faroq lovet at det kom til å bli satt svært pris på, og at alle i kvinneteltet kom til å synge og danse. Så jeg gikk dit med friskt mot, til tross for at jeg ikke liker å representere tenkte jeg at det ville bli en fin opplevelse å få være sammen med kvinnene. Et tradisjonelt bryllup fra fjellområdene i Pakistan. Dessverre var ikke Tahira her så jeg hadde ingen til å oversette, men jeg tenkte at det fikk vel gå greit.

Det første jeg ser et flott pyntet telt, dog svært lite privat, der alle i leiren vet at det unge paret skal tilbringe sin første tid sammen. Det neste er brudgommen, en forvirret og nervøs ung mann i all viraken, med stor fargerik pynt rundt halsen. På vei mot kvinneteltet, der bruden og kvinnene i hennes familie venter, hører jeg tydelige gråtelyder. Innen jeg har kommet frem innser jeg at det er et helt gråtekor der inne. Når jeg kommer inn stilner koret, bortsett fra bruden. Hun er godt pakket inn, så jeg kan ikke se henne. De har fortalt meg at hun er 19 år, men det ville de jo ha sagt til meg uansett. Det eneste som er tydelig for meg er at hun er skrekkslagen for å forlate familien sin. Hun hulker hele tiden mens jeg er der inne… Etter et kvarter uten å kunne si noe må jeg bare gi opp å få kontakt.

Seremonien for mennene fortsetter utenfor med sang og noe jeg tror er bønn. Til slutt hentes jenta ut og godt bortgjemt inne i en slags pyntet bærestol, bæres hun opp til det pyntede teltet. Der inne er det en slags seremoni for henne, hvor hun overleveres fra mennene i sin familie til mennene i sin nye familie. Jeg er den eneste som ser denne seremonien, og en stund får vi to være alene. Når jeg har sittet og ventet litt tar hun meg i hånden, og tar imot pengegaven vi har samlet inn. Jeg synes synd på jenta, men en trøst er jo at brudgommen så snill ut og var nesten like redd som henne. Håper de passer godt på hverandre!

Julaften - og den egentlige julaften

06.jan.2006 @ 18:14:54
Det er julaften i dag, 4. januar. Endelig er det tid for en liten pause i Islamabad, og det beste av alt er at julepakken fra Norge har blitt lokalisert i de mørke kroker på UNHCR-kontoret. Pakken kom til hotellrommet for et par timer siden, seriøst krøstet, men jeg måtte gå å kikke litt på den før jeg åpnet opp… Nå er jeg bare så glad og stolt!

Visst hadde vi julaften i Battagram også! Vi forsøkte å få til en jul for alle, så alle skulle ha det hyggelig. Julaften var nok preget av Skandinavia; i en dansk leir, med en frivillig dansk kokk til kalkunen, ivrig dansk mannskap til å hente og pynte juletreet, og en minst like ivrig norsk jente til å hjelpe til :) Jeg tror alle hadde en riktig fin kveld. 1. juledag var det offisiell julemiddag med alle samarbeidspartnere, og alle var med for å feire vår tradisjon.

Egentlig har jeg ikke savnet juleforberedelsene hjemme i det hele tatt. Alt styret og stresset for å bruke uhorvelige mengder penger på ting vi overhodet ikke trenger, all drikkingen og spisingen til vi ligger flate. Stille adventstund en søndag ettermiddag har jeg derimot tenkt på.

Men min julaften er i dag. Pakken er åpnet, og utover gulvet ligger alt jeg har ønsket meg og mer til. De ekstra fjellstøvlene jeg har ventet sånn på blir allerede prøve-gått inne, ennå de er sikkert minst åtte år gamle… Her er leverposteien, knekkebrødet og smøreosten jeg har spurt etter. Her er spekeskinka og julegodteriet, julehefter og nye bøker, julekaker - og for de minste - den årlige julestrømpa fra mamma..! Så nær har ikke Norge vært siden jeg dro hjemmefra for mer enn åtte uker siden.

Det beste av alt er likevel alle hilsenene som følger med; meldingene og bekreftelsene på alle som tenker på meg. Jeg er rørt og veldig, veldig stolt over å ha så omsorgsfull familie, så gode venner og så flotte kolleger. Tusen, tusen takk for alt i esken, alle hilsener og varme tanker, til de som fikk være med i esken og de som ikke kom med, de spesielle hilsene fra jentene på julefrokosten, gutta ved bålet i skogen og til alle andre telefoner og mail jeg har fått i julen! Jeg er veldig glad og fryktelig stolt :) Fortsatt har jeg den lille pakken hjemmefra igjen. Den skal jeg spare til jeg legger meg i kveld, for i år er 4. januar julaften, selv alene på et hotellrom i Islamabad er det stas - Elins julaften!

Tilbake til jordskjelvet

06.jan.2006 @ 18:13:38
29.12.2005

Jeg har kanskje lurt dere til å tro at jeg er i Kashmir, for det var jo det jeg først ble fortalt at jeg skulle. I stedet for nordøst i Kashmir er jeg i nordvest, i provinsen NWFP (North West Frontier Province). Battagram er i inngangen til de store fjellområdene, i nord ligger Himalaya og Kina, i vest Afghanistan.

Naturen er preget av massive fjell, og daler på daler som skaper fantastiske bølger i landskapet. Det ligner mye på fjellene i Afghanistan, som mange sikkert har sett reportasjer fra, men her er det grønnere og man ser Himalayas hvite topper. I dalen renner elva Indus med sitt grønne vann fra breene og med sine hvite sandbanker av sedimenter - det er fantastisk vakkert!

I NWFP bor pashto-folk, og området er preget av samme kultur som i Afghanistan med stammer, landlords og streng muslimsk tradisjon. Slik jeg har forstått det har pashto-folket tre grunnleggende verdier; gjestfrihet, hevn og beskyttelse. Som internasjonale hjelpearbeidere opplever vi gjestfriheten i stort monn.

Fjellområdene her er svært lite utviklet og kan enklest sammenliknes med Europa for hundrevis av år siden. Jordbruket er svært primitivt, og folk bor på de utroligste steder, kun med tilgang på det de selv kan skaffe. Husene er stort sett av leire, noe gjorde at nærmere 90% fikk hjemmene sine ødelagt av jordskjelvet. Flesteparten av befolkningen har ikke tilgang på verken rennende vann, latriner, elektrisitet eller grunnleggende tjenester som helse og utdanning. 90% av befolkningen har aldri gått på skole. Mange har ikke en gang vært nede i de tettere befolkede områdene. Det er lite hygiene og store helseutfordringer.

Den strenge muslimske tradisjonen her gjør at kvinnene lever svært beskyttet og lukket fra samfunnet. Jentene giftes bort allerede fra de er 10-12 år, gjennomsnittsfamilien er på 5-6 barn, men de føder helt sikkert flere. Man ser sjelden kvinner ute i samfunnet. Når de er ute er de godt tildekket, ofte med burka, og likevel sitter de blant steinene i veikanten - med ryggen til. Det gjør mer og mer vondt å se på for hver dag jeg er her…

Det er tøffe arbeidsvilkår for en frigjort menneskerettighets jurist fra Norge. Det er viktig å huske at vi er her på korttids nødhjelpsoppdrag; vi er ikke her for å forandre dette samfunnet. Langsiktig utviklingsarbeid er noe annet. Kanskje ønsker pakistanske myndigheter dette. Det er godt å vite at Save the Children ønsker å satse på å nå barna med utdanning også når de forlater leirene og drar tilbake til fjellene. Ved å oppfylle barns rett til utdanning gir vi dem også grunnlag for selv å velge sin egen utvikling.

Elin


Adil (6)

02.des.2005 @ 13:48:50
Adil er seks år. Han bor i en leir i Mansehra district like sør for Batagram. Jeg møtte ham i en av de nyoppsatte leirene. I landsbyen han kommer fra ble 90% av husene ødelagt under jordskjelvet. Nå bor rundt 200 familier i telt som er satt opp på jordene like ved byen. Dette er den typiske situasjonen for de som ble rammet av jordskjelvet her nede i de lavere områdene. Tusener på tusener av telt er satt opp overalt på jorder og i bakgårder. Selv de med huset i behold bor i telt om natten av frykt for nye skjelv mens de sover.


Leiren er satt opp av den pakistanske hæren og innbyggerne selv. Den har foreløpig kun telt og matrasjoner fra WFP. En spontan samling av telt på denne størrelsen, med 180 telt, betegnes som en leir. Derfor bistår UNHCR med rådgivning ift hvordan leiren bør utformes, og hvordan man kan få inn ulike tjenester. Jeg besøkte leiren sammen med min lokale kollega Tahira, og vi forsøkte og snakke med både kvinner, barn og menn i leiren for å finne ut hvilke behov de har i en slik situasjon. Det er alltid mange hensyn å ivareta når mange mennesker samles på et sted. I denne leiren var det stort behov for en strekkelig kilde for vannforsyning, samt å sette opp latriner. Dette er det viktig å få på plass tidlig, slik at hensynet til hygiene og helse blir ivaretatt. En partner lager nå vanntappestasjoner, latriner og baderom. I tillegg har UNHCR sørget for at alle har plastikk under og over teltet, madrasser, tilstrekkelig med tepper, samt skikkelig husholdning med kjøkkensett, ovner og jerrykanner til lagring av vann. Skole er planlagt slik at barna kan få tilbake noe av normaliteten i hverdagen.


Da vi kom til leiren var Adil en av de første barna som kom løpende. Han var veldig kontaktsøkende, og fikk i løpet av turen rundt i leiren mange klapp på hodet og strøk på kinnet. Han smilte mye, men det var også mye alvor i de store brune øynene. Etter møtet i teltet til den pakistanske hæren var Adil den eneste som ventet utenfor. Med litt fred og ro rundt oss kunne Tahira og jeg snakke litt med Adil. Han fortalte at barna ikke har noen aktiviteter. Det gir ham mye tid til å tenke, og han er redd for hva som skal skje i fremtiden. Hver gang han hører rumlende lyder, eller det dirrer i bakken, tror han det kommer et nytt jordskjelv. Adil forteller at han bor hos broren sin og hans familie nå. Stille forteller han at både moren og faren hans døde i jordskjelvet. Søstrene bor hos bestemoren, men familien synes det var best at han bor sammen med brorens familie. Heldigvis for Adil, og alle andre barn som opplever det samme, ivaretar storfamilien deres sikkerhet og omsorg. Likevel har Adil kommet inn i en helt ny familie, foreldrene er borte og ham bor ikke lenger sammen med søstrene sine. Livet i en teltleir er også helt nytt. Adil blir stille og alvorlig når han forteller sin historie, likevel vil han gjerne prate. Adil er bare seks år. Han er glad det ene øyeblikket og alvorlig det andre. Som alle barn har han uante ressurser til å klare seg. Han kommer nærmere og nærmere, og helst vil han nok sitte på fanget… Og jeg vil gjerne bare gi ham en lang, god klem og ta ham med hjem.


Rundt halsen har Adil en slags liten pose. Det er et smykke som skal beskytte ham, og trøste ham når han våkner om natten og er redd. La oss håpe det hjelper…


Søsken døde i brann

01.des.2005 @ 15:06:54
I natt skjedde det vi aller mest har fryktet i den store leiren her i Batagram hvor jeg bruker mesteparten av tiden min. Det tok fyr i et av teltene og det brant ned til grunnen. En liten baby ble igjen da familien flyktet ut av teltet og den seks år gamle broren løp inn igjen for å redde babyen ut. De døde begge på sykehuset i natt.

Det var en fryktelig trist nyhet. Vi har snakket om brannsikkerhet i leiren på koordineringsmøtene hele uka, og vi er i gang med å etablere brannposter og drive opplæring. Alle i leiren skal ha fått beskjed om at det er farlig å tenne ild inne i teltet. Barn har dødd også andre steder på grunn av dette. I natt skal gutten ha tent stearinlys i teltet for å gå ut til latrinen. Familien våknet ikke før teltet var fullt av flammer og røyk.

Sammen med lederen for leiren, Major Farooq fra den pakistanske hæren, gikk vi ned for å se på stedet der teltet har stått. Der ryddet de allerede i tingene, og prøvde å redde det lille som var igjen. Familien satt i et telt ved siden av, og når jeg kom, hentet de moren. Vi satt bare helt stille i fem minutter mens jeg strøk henne på hånden og over skulderen. Major Farooq snakket med henne, og før jeg gikk prøvde jeg å si hvor lei meg jeg var, men hva skal man si… Da vi gikk derfra trillet tårene nedover kinnene mine, det skal man sikkert ikke vise, men det bryr jeg meg ikke om. Mennene i hæren her er mer tykkhudet enn meg, men jeg kjenner dem etter hvert, og de er veldig menneskelige. Selv om de ble veldig stille og tilbakeholdne når de så at jeg gråt, så håndterer de det nok. Etter en fire-fem tårer er det bare å hente seg inn igjen. Situasjoner som dette vil alltid være en del av den jobben vi gjør. Det er vanskelig innimellom, men vi bare må lære å takle det. Verden er ikke rettferdig, hvis den var det ville vi ikke vært her.

I morgen har Major Farooq og jeg en avtale. Vi skal ha på plass brannsikkerheten i leiren. Kanskje ville ikke dette reddet disse barna, men neste gang kan situasjonen være en annen. Det er en grunn til at UNHCR, basert på erfaring fra hundrevis av flyktningleire, har en standard som sier minst en meter mellom teltpluggene. Vi har snakket om det mange ganger, men til nå har ikke hæren fulgt vårt råd. Det har vært viktigere å få mange telt inn på et begrenset område. Neste gang det brenner kan en hel rekke med telt brenne ned til grunnen. I morgen skal vi i alle fall ha på plass brannposter og varslingssystem. Alle i leiren skal vite at det er farlig å tenne ild inne, så får vi håpe at vi kan få opp elektrisk belysning i leiren snart. Kanskje vil de revurdere om ikke de skal flytte teltene litt lenger fra hverandre også….


Livet i en FN-leir

24.nov.2005 @ 12:21:47
Da FN skulle etablere leir og kontor her i Batagram tilbød det danske sivilforsvaret å stille med en full leir med alle fasiliteter. Det norske sivilforsvaret har gjort det samme andre steder. Leiren er et lite, avgrenset og bevoktet område i utkanten av byen. Den består av fire lange smale vintertelt, to for å sove og dusje, et for kantine, kjøkken og møterom og et for kontorer. I "sovesalen" er rommene adskilt med forheng, og det gir jo litt privatliv for innsyn, men lite for lyd… Rommet mitt er 1,5x 2 meter, og alle tingene bare ligger utover gulvet. Feltsengen som fulgte med har fått to ny innkjøpte madrasser fra markedet, så nå er det som prinsessen på erten og hodet er blitt helt braJ

Folk kommer og reiser herfra hele tiden, så det er mye nytt. Jeg begrenser det litt ved å forholde meg til dem som er her litt over tid, og prøver å bidra til fellesskapet ved å være blid og positiv. Jeg ser allerede hvor utrolig mye holdning har å si. Jeg har fått et supert forhold både til teamet i UNHCR, til andre i FN, til offiserer i den pakistanske hæren og til folk fra organisasjonene. Det gjør livet så mye bedre når forholdene rundt kan være tøffe. Dessverre er det litt få kvinner her, bare to stykker igjen nå av totalt 30, så det er litt trist, men jeg har alltid trivdes sammen med gutta, så det går bra.

I kontor-teltet er det kjøpt inn noen bord og stoler, hvor UNHCR har en liten pult. For tiden har vi en pult og en bærbar PC på deling på fem personer, det er alt. Det finnes ikke penner, ikke stiftemaskin - ingenting. Den lille pulten er en eneste haug papirer. Vi trenger sårt noen permer, en hullemaskin og litt annet for å organisere oss litt! Gleden var stor da det ankom en eske fra det andre feltkontoret med tingene vi hadde bestilt, men det var vel ikke akkurat 15 notisbøker og fem søppelkasser til vår lille pult vi trengte…. Internett-tilgangen er ikke særlig god, selv om WFP (verdens matvareprogram) har koblet alle maskiner til fastlinjer (fra Telenor Pakistan!) går det for sakte. Forhåpentligvis får vi snart vår egen Bgan og kan sende det viktigste via satellitt. Gjennom WFP har vi tilgang på skriver, og ikke minst god support fra WFPs datamann, Gunal, som satte opp det hele på to dager før vi andre rykket inn. Litt trange arbeidsforhold med andre ord, men det viktigste er at vi har tre biler slik at vi kan fordele arbeidet ute i felt.

Det er hyggelig med "danske drenge" som styrer campen og gir oss dansk rugbrød. Nå har vi fått inn en lokal chef, og det er fin fint, men de som kjenner meg kan vel se for seg Elins glede ved oppdagelsen av det dejlige danske pålegg med tynne sjokoladeskiver!! Nå og da viser de South Park med prosjektor, og akkurat nå kan jeg høre latterbrøl fra en del karer i det andre teltet, det er hyggeligJ

Jeg hadde vel ikke sett for meg at jeg skulle tilbringe tre vintermåneder i telt, men foreløpig går det fint. Det eneste kjipe er utedoen. Det var én ting med små avlukker med astronaut-øvelser med en pose nr 1 og en pose nr 2. Det er mye verre med ferdig konstruerte hull i gulvet, og ikke minst at de er i området hvor vaktene og alle sjåførene oppholder seg.

I Pakistan skal ikke kvinner eksponeres på vei til toalettet, men her blir vi to kvinner som er igjen, stirret på. Det er ubehagelig, men men, vi får se om vi kan få gjort noe med det i morgen. Nå skal jeg kose meg i "prinsessen på erten-sengen" min, og jeg skal nok sove godt selv om folk snakker i mobilen på ymse språk og edderkoppene fyker rundt på gulvet. De er forresten ganske små, og dagene er intense, så sov godt!

Elin

Barnas lekeplass - en stor oppmuntring for barn og voksne

23.nov.2005 @ 04:14:39
I dag har jeg hatt et fantastisk møte med de viktigste personene for dette områdets fremtid, nemlig barna. Utenfor en skole oppdaget jeg en av de 100 lekeplassene Save the Children (Redd Barna) setter opp i området. Det er viktig for barna at de så fort som mulig kommer tilbake til en normal hverdag, og at de har "lunger" i hverdagen uten bekymring og angst for fremtiden. Skolen har ikke startet opp igjen ennå, for skolebygningen er usikker, og lærerne kan være omkommet eller opptatt med å ta vare på sin familie. På Redd Barnas lekeplass var det tegnesaker og ulike typer ballspill. Typisk nok lekte guttene med ball, mens jentene tegnet. Jeg hadde planer om å bevege meg ubemerket rundt en stund, men den gikk nok ikke...

Det er fantastisk godt å se at barna løper smilende rundt og leker! Jeg vet jo godt at de bærer på vonde opplevelser, og mye angst for et nytt jordskjelv… Jeg begynte å kaste litt ball med en liten kar, og det gjorde ham utrolig stolt. Etterpå gikk jeg nok litt utover vanlig ettikette for hva en kvinne skal gjøre, ved å spille volleyball med de litt større gutta. Det er vel ikke helt dagligdags at kvinnelige, internasjonale FN-ansatte - i pakistanske klær - spiller volleyball med barna, men det bryr jeg meg ikke om - det var storveis! Det morsomste av alt var kanskje at etter en stund begynte jentene også å spille ball, og de synes det var stas og lo høylyttJ

Etterpå satt vi på bakken og så på tegningene de hadde laget, pekte og lærte hverandre ord på engelsk, urdu og pashto. Snart var hele den provisoriske plast-duken på bakken fylt med sikkert 50 barn. Jeg skrev navnet mitt, og de lærte meg å skrive det på urdu. Dessverre kan jeg ikke skive det her, men papiret jeg fikk med er nå klistret over hele PC'en min. Selv om jeg gjerne skulle snakket mer med barna, er ikke språk så viktig likevel. Med litt hjelp fra læreren med oversettelse fortalte jeg dem eventyret om "De tre bukkene bruse". Og selv de kanskje ikke forsto så mye av hva jeg sa, så forsto de etter smilene og støynivået å dømme, godt tip, tap, tip, tap i ulike toneleier, og ikke minst trollets skumle fremfær.

Det gjorde virkelig godt å se hvor glade og ubekymrede barna var mens de lekte. Bekymringen for at mange av dem ikke har gode nok klær og sko til vinteren har jeg fortsatt, og de forteller selv at de er redde for å være inne eller begynner å gråte når det buldrer. Likevel er den styrke og tilpassingsevne barna selv viser imponerende og gir håp for fremtiden.

Elin


De sterke kvinnene

22.nov.2005 @ 17:04:10
I dag har det vært en fin dag! Egentlig skulle jeg tilbragt dagen på kontoret, men i stedet ble det tur til et lokalt sykehus for å snakke med en gruppe kvinner som jobber med forebyggende helse i de små landsbyene rundt omkring.


Jeg reiste med et team fra WHO (verdens helseorganisasjon) som straks ble tatt med på den offisielle visningsrunden. Da er det fint for en gang skyld å være litt uavhengig, og siden vi var inne på sykehusområdet, kunne jeg bare tasse litt rundt for meg selv. Det tok ikke lang tid før jeg ble invitert inn i et hus på te. Det kan man bare ikke si nei til. Det er en del av skikken her, og de vil så gjerne vise frem. Tydeligvis hadde jeg med uante fakter takket nei til te, så denne gangen ble jeg servert vann. De vil så gjerne servere noe, og vannet så rent ut der det ble servert i et flott tinnkrus, så jeg tok sjansen på at det vil gå bra. Ingen i huset snakket mer enn et par ord engelsk, men det går bra likevel med peking og nikkingJ


Møtet ble holdt sammen med mine mannlige kollegaer, og de rundt 30 kvinnene var derfor mer tildekket enn jeg er vant til, og skjulte også ansiktet. Disse kvinnene er i en vanskelig situasjon og møter store utfordringer, likevel viser de stor styrke ved å reise rundt i sine lokalsamfunn for å lære andre kvinner om forebyggende helsearbeid. Jeg ble også veldig imponert over hvor klare og frittalende kvinnene var. Jeg er ganske sikker på at den informasjonen jeg får fra dem er balansert, og ikke minst basert på virkelige behov for de svakeste. De menn vi møter er stort sett lederne av lokalsamfunn som i fordelingen av forsyninger kan være influert av politikk og generelle maktstrukturer. Når jeg spurte kvinnene om de følte at hjelpen til nå var rettferdig fordelt, svarte de kraftig og samstemt nei. Øynene bak sjalene lyste av et engasjement jeg sjelden har sett, og som påvirket meg veldig.


Den offisielle veien for bistanden går gjennom de etablerte samfunnsstrukturer, hæren og lokale ledere. De gjør en kjempejobb, det er viktig å bruke lokale strukturer, og den internasjonale hjelpen er helt avhengig av dette. Det er likevel vanskelig å se bort de eksisterende maktstrukturer. Kvinnene ser i større grad behovene i den enkelte familie. Jeg vet hvem som skulle stå for distribusjon av forsyninger hvis jeg fikk velge.


Kvinnene fortalte at de fortsatt er redde etter skjelvet, og at barna er særlig engstelige. Bare noen løper over bakken så de hører det og kjenner bevegelse, begynner de små barna å gråte og rope på moren sin. Jeg forklarte om jordskjelv og at all statistikk sier at det store skjelvet kommer først. Det er svært liten sjanse for et nytt stort skjelv nå, og etterskjelvene vil gradvis avta og forvinne. Jeg forklarte også at det er viktig for barna at noen prater med dem om hva som har skjedd, og forklarer så godt som mulig. Åpenhet og kunnskap kan være nok til at mange barn slipper angsten, og kan leve videre uten frykt. Dette ba jeg dem også fortelle i samfunnene der de arbeider. En liten ting som kan være viktig for mange barn blir på en så enkel måte brakt ut til så mange kvinner som er vanskelig tilgjengelig for oss. Disse kvinnene er svært viktige for kommunikasjon og informasjon til og fra kvinnene som tar hånd om familiene i samfunnet her. Til tross for store utfordringer for arbeidende kvinner gjør de en fantastisk jobb!

Elin

Vel framme i jordskjelvområdet

16.nov.2005 @ 00:10:50
Heisan!
Jeg er vel fremme i et sted som heter Batagram, nord vest for Islamabad. Det er i inngangen til de store fjellomradene i Kashmir. Det er fantastisk flott her, norske fjell blir småtasser i forhold. Det er en topp rett i nærheten av der jeg fløy inn (med helikopter:) som er over 8000 meter! Jeg er nær senteret av jordskjelvet og ødeleggelsene er store rundt her. Stedet huser noen tusen mennesker, men vi får ikke gå ut, så jeg har bare kjørt gjennom. Heldigvis er leiren OK - selv om det er telt. Det danske sivilforvaret har en gruppe her som huser en liten telt camp,og lager dansk(!) mat til oss. Teltene er oppvarmet, sa stort sett går det bra, selv jeg nok må si at jeg fryser en del innimellom (på føttene for eksempel!) Regnet og snøen har ikke satt inn enna, men da blir det nok ikke like hyggelig i leiren. Likevel er det tusen ganger bedre enn leirene for jordskjelvofrene....
Det er den pakistanske hæren som har ansvar for leirene og distribusjon av telt, mat, tepper, kjøkkenutstyr etc, men de får råd og forsyninger av FN og andre organisasjoner. Hæren gjor en kjempejobb, de er utrolig flinke og viser befolkningen stor medfølelse og respekt. De har stor kapasitet, men bruker også Pakistan 80% av sine ressurser på forsvaret. I leirene er folk godt forsynte og de fungerer bra. Vi er mer bekymret for dem som har telt pa gårdsplassen eller nær huset. Særlig i de landsbyene som ligger oppe i fjellet her. Jeg har ikke vært så langt innover ennå, men allerede nå ser jeg at folk virkelig bor der ingen skulle tro at nokon kunne bu. På fjelltopper innover her ligger det landsbyer der halvparten av husene er rast ned i elva hundrevis av meter under. Her om dagen besøkte vi en landby et stykke utenfor byen her. Halve byen er jevnet med jorda, og resten er svært usikker. Ingen i befolkningen tør å sove inne i husene sine. I landsbyen møtte vi en 25 år gammel mann som hadde gått 5 km ned til elva for å hente vann. Han tok oss med til huset sitt. Der viste han oss hvordan taket var rast ned over moren som satt ved ilden og lagde mat. Hun døde. Mannen var en sterkt religiøs og alvorlig mann, og mens han fortalte om moren var øynene fulle av tarer. Det var sterkt. Mens vi var i det sammenraste huset buldret det kraftig i et etterskjelv, så vi flyttet oss fort ut. Familien vil ikke forlate huset fordi de er redd for eiendelene sine, hvor de fleste fortsatt er innestengt i huset, derfor har de plassert et telt i nærheten. Han viste oss teltet der han nå bor med hele sin familie pa 10. Det er bare et sommertelt, ingen bunn, de hadde ingen plastikk til å dekke til, men brukte tepper fra huset. Teltet inneholdt også et provisorisk kjøkken. Dette er en av de tingene vi er redde for. Ild inne i teltene har allerede tatt livet av flere barn i brann og røykforgiftning. Faren var skadet, men hadde bare fått legeettersyn en gang og var sengeliggende. Mange av de voksne så redde og fortvilte ut. Barna sprang heldigvis rundt og smilte. Da de fikk se seg selv på bilde med digitalkameraet tror jeg de hadde fått sin opplevelse for hele uka. Barna er veldig kontaktsøkende og utrolig søte! Dessverre har de fleste ikke fått med seg verken ekstra klar eller sko til barna. Jeg er bekymret for hvordan det skal gå når kulde og vinter setter inn for alvor....
Stort sett har jeg det bare bra, det er litt vanskelig med så mye nye folk hele tiden og så lite privatliv, men vi får se hvordan ting barker ivei. Det er veldig mye hygelige folk her da:) Akkurat i dag er jeg i leiren fordi jeg har hatt mye hodepine etter jeg kom, og i dag er den helt crazy. Da er det ikke like gøy å vare langt hjemmefra... Håper vi finner ut av det, tror ikke det er hoyden (1200m), og jeg drikker nok, men kanskje noe allergi.
Kontoret er en pult og en PC delt pa fire, ingenting annet, ikke engang penner og papir. Internett er foreløpig via satelitt, så mailer blir det mer av etter hvert.
Håper alt er bra med dere hjemme:)
Klem fra Elin

Første innlegg

15.nov.2005 @ 23:58:21
Velkommen til bloggen til Elin Saga Kjørholt.

Jeg skal jobbe for UNHCR (FN-byrået for flyktninger) i 3 mnd jordskjelvområdet i Pakistan. Jeg er veldig spent, og veldig ydmyk, for hva jeg skal være med på. Situasjonen er svært vanskelig, over 20% har fortsatt ikke blitt nådd med hjelpearbeidet og det begynner å bli skikkelig kaldt. Det er viktig å få frem hjelp til de minst fremkommelige stedene nå før snøen kommer, slik at de i alle fall har telt, tepper, varmt tøy og mat. Bare den utfordringen er enorm, og overalt venter også andre i desperasjon for å skaffe familien mat og husly. Erfaringsmessig er heller ikke vinterisolerte telt nok, de vil ikke holde flere meter snø, så man må få til en midlertidig gjennoppbygging av bygninger. Det er fortsatt etterskjelv, og det raser stadig i fjellsidene. Terrenget er svært ufremkommelig, enkelte steder må de klatre for å komme frem. På møtet i UD fortalte Solheim at de hadde opplevd hjelpeaksjonen som bedre koordinert enn noen tidligere, men at det er stor mangel på ressurser.
Håper vi kan gjøre en forskjell noen av menneskene som er utsatt. Slik det ser ut foreløpig skal jeg jobbe på et field office i Mansehra som ligger nord for Islamabad, i inngangen til Kashmir. Dette kontoret har foreløpig ansvar for 20 leire. Jeg skal arbeide som Community Services Offiser, hvilket innebærer at jeg skal jobbe for at de særskilte behovene hos de svakeste gruppene i samfunnet blir ivaretatt; barn, eldre, kvinner og funksjonshemmede. Jeg skal i den sammenheng ha ansvar for trening av lokal stab, hæren etc i å se disse gruppenes særskilte behov. FN har en koordinerende rolle, min oppgave blir å sørge for kartlegginger, der befolkningen selv blir hørt med sine behov, og prioriteringer. Utfra dette skal det utformes prosjekter for gjennomføring, som utføres av andre parterorganisasjoner. Monitorering av prosjektne er også en viktig del. Prosjektene kan gå ut på alt fra næringsnivået hos barna, gjenforening av familier, beskyttelse for barn som er alene, at det etableres bad- og toalettfasiliteter som også er trygge å gå til for kvinner og barn, til enkle psykososiale tilbud for å normalisere hverdagen så mye og så fort som mulig.

Jeg er forberedt på at det kommer til å bli beintøft, men også lærerikt og givende.

Pass på dere selv, og alle deres, til vi sees igjen på nyåret!
Elin




hits