Da FN skulle etablere leir og kontor her i Batagram tilbød det danske sivilforsvaret å stille med en full leir med alle fasiliteter. Det norske sivilforsvaret har gjort det samme andre steder. Leiren er et lite, avgrenset og bevoktet område i utkanten av byen. Den består av fire lange smale vintertelt, to for å sove og dusje, et for kantine, kjøkken og møterom og et for kontorer. I "sovesalen" er rommene adskilt med forheng, og det gir jo litt privatliv for innsyn, men lite for lyd… Rommet mitt er 1,5x 2 meter, og alle tingene bare ligger utover gulvet. Feltsengen som fulgte med har fått to ny innkjøpte madrasser fra markedet, så nå er det som prinsessen på erten og hodet er blitt helt braJ
Folk kommer og reiser herfra hele tiden, så det er mye nytt. Jeg begrenser det litt ved å forholde meg til dem som er her litt over tid, og prøver å bidra til fellesskapet ved å være blid og positiv. Jeg ser allerede hvor utrolig mye holdning har å si. Jeg har fått et supert forhold både til teamet i UNHCR, til andre i FN, til offiserer i den pakistanske hæren og til folk fra organisasjonene. Det gjør livet så mye bedre når forholdene rundt kan være tøffe. Dessverre er det litt få kvinner her, bare to stykker igjen nå av totalt 30, så det er litt trist, men jeg har alltid trivdes sammen med gutta, så det går bra.
I kontor-teltet er det kjøpt inn noen bord og stoler, hvor UNHCR har en liten pult. For tiden har vi en pult og en bærbar PC på deling på fem personer, det er alt. Det finnes ikke penner, ikke stiftemaskin - ingenting. Den lille pulten er en eneste haug papirer. Vi trenger sårt noen permer, en hullemaskin og litt annet for å organisere oss litt! Gleden var stor da det ankom en eske fra det andre feltkontoret med tingene vi hadde bestilt, men det var vel ikke akkurat 15 notisbøker og fem søppelkasser til vår lille pult vi trengte…. Internett-tilgangen er ikke særlig god, selv om WFP (verdens matvareprogram) har koblet alle maskiner til fastlinjer (fra Telenor Pakistan!) går det for sakte. Forhåpentligvis får vi snart vår egen Bgan og kan sende det viktigste via satellitt. Gjennom WFP har vi tilgang på skriver, og ikke minst god support fra WFPs datamann, Gunal, som satte opp det hele på to dager før vi andre rykket inn. Litt trange arbeidsforhold med andre ord, men det viktigste er at vi har tre biler slik at vi kan fordele arbeidet ute i felt.
Det er hyggelig med "danske drenge" som styrer campen og gir oss dansk rugbrød. Nå har vi fått inn en lokal chef, og det er fin fint, men de som kjenner meg kan vel se for seg Elins glede ved oppdagelsen av det dejlige danske pålegg med tynne sjokoladeskiver!! Nå og da viser de South Park med prosjektor, og akkurat nå kan jeg høre latterbrøl fra en del karer i det andre teltet, det er hyggeligJ
Jeg hadde vel ikke sett for meg at jeg skulle tilbringe tre vintermåneder i telt, men foreløpig går det fint. Det eneste kjipe er utedoen. Det var én ting med små avlukker med astronaut-øvelser med en pose nr 1 og en pose nr 2. Det er mye verre med ferdig konstruerte hull i gulvet, og ikke minst at de er i området hvor vaktene og alle sjåførene oppholder seg.
I Pakistan skal ikke kvinner eksponeres på vei til toalettet, men her blir vi to kvinner som er igjen, stirret på. Det er ubehagelig, men men, vi får se om vi kan få gjort noe med det i morgen. Nå skal jeg kose meg i "prinsessen på erten-sengen" min, og jeg skal nok sove godt selv om folk snakker i mobilen på ymse språk og edderkoppene fyker rundt på gulvet. De er forresten ganske små, og dagene er intense, så sov godt!
Elin
