I dag har jeg hatt et fantastisk møte med de viktigste personene for dette områdets fremtid, nemlig barna. Utenfor en skole oppdaget jeg en av de 100 lekeplassene Save the Children (Redd Barna) setter opp i området. Det er viktig for barna at de så fort som mulig kommer tilbake til en normal hverdag, og at de har "lunger" i hverdagen uten bekymring og angst for fremtiden. Skolen har ikke startet opp igjen ennå, for skolebygningen er usikker, og lærerne kan være omkommet eller opptatt med å ta vare på sin familie. På Redd Barnas lekeplass var det tegnesaker og ulike typer ballspill. Typisk nok lekte guttene med ball, mens jentene tegnet. Jeg hadde planer om å bevege meg ubemerket rundt en stund, men den gikk nok ikke...
Det er fantastisk godt å se at barna løper smilende rundt og leker! Jeg vet jo godt at de bærer på vonde opplevelser, og mye angst for et nytt jordskjelv… Jeg begynte å kaste litt ball med en liten kar, og det gjorde ham utrolig stolt. Etterpå gikk jeg nok litt utover vanlig ettikette for hva en kvinne skal gjøre, ved å spille volleyball med de litt større gutta. Det er vel ikke helt dagligdags at kvinnelige, internasjonale FN-ansatte - i pakistanske klær - spiller volleyball med barna, men det bryr jeg meg ikke om - det var storveis! Det morsomste av alt var kanskje at etter en stund begynte jentene også å spille ball, og de synes det var stas og lo høylyttJ
Etterpå satt vi på bakken og så på tegningene de hadde laget, pekte og lærte hverandre ord på engelsk, urdu og pashto. Snart var hele den provisoriske plast-duken på bakken fylt med sikkert 50 barn. Jeg skrev navnet mitt, og de lærte meg å skrive det på urdu. Dessverre kan jeg ikke skive det her, men papiret jeg fikk med er nå klistret over hele PC'en min. Selv om jeg gjerne skulle snakket mer med barna, er ikke språk så viktig likevel. Med litt hjelp fra læreren med oversettelse fortalte jeg dem eventyret om "De tre bukkene bruse". Og selv de kanskje ikke forsto så mye av hva jeg sa, så forsto de etter smilene og støynivået å dømme, godt tip, tap, tip, tap i ulike toneleier, og ikke minst trollets skumle fremfær.
Det gjorde virkelig godt å se hvor glade og ubekymrede barna var mens de lekte. Bekymringen for at mange av dem ikke har gode nok klær og sko til vinteren har jeg fortsatt, og de forteller selv at de er redde for å være inne eller begynner å gråte når det buldrer. Likevel er den styrke og tilpassingsevne barna selv viser imponerende og gir håp for fremtiden.
Elin
