img

Møte med fjellfolket

06.jan.2006 @ 18:16:26
Under kartleggingsturen til Bana kjørte vi den ene av de tre dalene til enden, til vi kom til det lille avsidesliggende stedet Gangwald. Det var bare noen få hus der, men likevel sa de det bodde 20 000 mennesker der. Folk lever langt, langt oppover i fjellsidene. Da vi kjørte på den utrolig smale veien oppover i dalen, så vi overalt folk med tunge bører, ned til Bana med syke og skadede, tilbake med forsyninger med mat, telt og verktøy. Alle husene vi så var rast sammen. Man kan bare tenke seg hva som skjuler seg der inne. I Gangwald er det eneste stedet her jeg har sett en kirkegård med en hel gruppe ferske graver.

Folk hadde laget seg husly ved å sette bølgeblikk mot hverandre som et telt. Folk er ikke vant til å bo sammen, så det var ingen leir. Kvinnene skal ikke eksponeres, så hver familie vil bo for seg selv. Tahira og jeg besøkte en familie spesielt, og selv om de ikke har mye er gjestfriheten utrolig stor. De ga oss av frukten de hadde, og stekte popkorn til oss, og selv om det er aldri så lite lurt å spise der, går det jo bare ikke an å si nei. Forholdene var stakkarslige. Klærne skitne, slitte og ofte flere størrelser for store eller for små. Verken voksne eller barn hadde vasket seg på svært lenge, det fantes verken latriner eller noe sted å vaske seg. Det er nok slett ikke umulig at det var her Elin fikk lopper, når jeg tar barna på fanget uansett; hva kan man forvente? Dyra tråkker rundt husene, og det er møkk overalt. De vet rett og slett ikke bedre. Risiko er ukjent, jeg tror det handler om å overleve. Mens jeg får hjertet i halsen, er det ingen som reagerer når toåringen løper rundt med en kniv, eller når treåringen som passer ettåringen vandrer rundt med babyen på armen ute på kantene… Likevel tror jeg nok ikke situasjonen var så mye annerledes enn før. Husværet er nok dårligere, og det er utfordringen for vinteren! Dette er tøffe folk, og kanskje kan nok de voksne vurdere seg sterke nok til å overleve kulda, men barn er barn og de tåler mindre.

Familien fortalte at de som har penger allerede hadde reist, en del ventet på at avlingen skulle bli ferdig og ville reise etter det. De som kom til å bli igjen var de mest ressurssvake av alle, kanskje mer enn halvparten. Det ryktes også at de store landlordene er redde for å miste sine "husmenn", og at de nekter folk å reise ved å si at de ikke får komme tilbake til jorda si. En stor utfordring er det også at folk ikke vil reise fra dyra sine. Det er deres livsforsikring.

Kanskje kommer de eldre, kvinnene og barna ned, og de sterkeste mennene kan være igjen og passe jorda, eiendelene og husdyra. Problemet er at kvinnene skal være beskyttet. Familien uttrykte at et liv i en leir tett på andre mennesker, med lite privatliv, ikke er noe alternativ for dem. Det betyr antakelig at de blir værende hvor de er, de små barna også. Lenger nede i dalen ble en baby brakt ned til det mobile legeteamet. Den hadde alvorlig lungebetennelse og måtte til sykehus for å overleve. Likevel valgte faren å ta den med tilbake. Trolig døde babyen samme natt. Det er livets harde realitet her. Vi kan ikke bestemme over livene deres. Vi gir de råd vi kan, men de må ta sine avgjørelser selv.

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/index.bd?fa=tb.add&id=570079
hits