img

Adil (6)

02.des.2005 @ 13:48:50
Adil er seks år. Han bor i en leir i Mansehra district like sør for Batagram. Jeg møtte ham i en av de nyoppsatte leirene. I landsbyen han kommer fra ble 90% av husene ødelagt under jordskjelvet. Nå bor rundt 200 familier i telt som er satt opp på jordene like ved byen. Dette er den typiske situasjonen for de som ble rammet av jordskjelvet her nede i de lavere områdene. Tusener på tusener av telt er satt opp overalt på jorder og i bakgårder. Selv de med huset i behold bor i telt om natten av frykt for nye skjelv mens de sover.


Leiren er satt opp av den pakistanske hæren og innbyggerne selv. Den har foreløpig kun telt og matrasjoner fra WFP. En spontan samling av telt på denne størrelsen, med 180 telt, betegnes som en leir. Derfor bistår UNHCR med rådgivning ift hvordan leiren bør utformes, og hvordan man kan få inn ulike tjenester. Jeg besøkte leiren sammen med min lokale kollega Tahira, og vi forsøkte og snakke med både kvinner, barn og menn i leiren for å finne ut hvilke behov de har i en slik situasjon. Det er alltid mange hensyn å ivareta når mange mennesker samles på et sted. I denne leiren var det stort behov for en strekkelig kilde for vannforsyning, samt å sette opp latriner. Dette er det viktig å få på plass tidlig, slik at hensynet til hygiene og helse blir ivaretatt. En partner lager nå vanntappestasjoner, latriner og baderom. I tillegg har UNHCR sørget for at alle har plastikk under og over teltet, madrasser, tilstrekkelig med tepper, samt skikkelig husholdning med kjøkkensett, ovner og jerrykanner til lagring av vann. Skole er planlagt slik at barna kan få tilbake noe av normaliteten i hverdagen.


Da vi kom til leiren var Adil en av de første barna som kom løpende. Han var veldig kontaktsøkende, og fikk i løpet av turen rundt i leiren mange klapp på hodet og strøk på kinnet. Han smilte mye, men det var også mye alvor i de store brune øynene. Etter møtet i teltet til den pakistanske hæren var Adil den eneste som ventet utenfor. Med litt fred og ro rundt oss kunne Tahira og jeg snakke litt med Adil. Han fortalte at barna ikke har noen aktiviteter. Det gir ham mye tid til å tenke, og han er redd for hva som skal skje i fremtiden. Hver gang han hører rumlende lyder, eller det dirrer i bakken, tror han det kommer et nytt jordskjelv. Adil forteller at han bor hos broren sin og hans familie nå. Stille forteller han at både moren og faren hans døde i jordskjelvet. Søstrene bor hos bestemoren, men familien synes det var best at han bor sammen med brorens familie. Heldigvis for Adil, og alle andre barn som opplever det samme, ivaretar storfamilien deres sikkerhet og omsorg. Likevel har Adil kommet inn i en helt ny familie, foreldrene er borte og ham bor ikke lenger sammen med søstrene sine. Livet i en teltleir er også helt nytt. Adil blir stille og alvorlig når han forteller sin historie, likevel vil han gjerne prate. Adil er bare seks år. Han er glad det ene øyeblikket og alvorlig det andre. Som alle barn har han uante ressurser til å klare seg. Han kommer nærmere og nærmere, og helst vil han nok sitte på fanget… Og jeg vil gjerne bare gi ham en lang, god klem og ta ham med hjem.


Rundt halsen har Adil en slags liten pose. Det er et smykke som skal beskytte ham, og trøste ham når han våkner om natten og er redd. La oss håpe det hjelper…


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/index.bd?fa=tb.add&id=454806
hits